AKHNATHON OG MOSES
Scener for en mulig forbindelse

Hvor ble det av Akhnaton – denne annerledes faraoen?
Hva kan ha hendt – samtidig, i samspill vi ikke kjenner
Og: var det alt annet enn en tilfeldighet at Moses komtil å tilbringe ungdomsårene sine under faraos eget tak

Akhnaton og Moses – en tidsskisse

Blant praktbøkene som i de siste årene har ligget fremst under julesalget, er Könemanns utgivelser om historiske tider og steder. Mange har nok merket seg boken ’EGYPT – Faraoenes verden’. Det tok tid før jeg kom igjennom denne flommen av bilder og beskrivelser – delvis fordi jeg (av gode grunner) nærte en viss tvil om årsaker, metoder, dateringer osv, og derfor måtte legge boken til side for å diskutere tingene videre med meg selv og med andre kilder.

Endelig fikk jeg øye på kongerekken, listet opp i et eget avsnitt lengst bak – side 528. Først slo det meg at dateringene her anga senere årstall enn det som tidligere hadde vært antatt. I tillegg sa en randbemerkning at heller ikke denne dateringen – angitt i presise årstall – nødvendigvis var å lite på: det var grunn til å anta at en ytterligere forskyvning på opptil et halvt hundreår kunne tenkes.

Usikkerheten om dateringene for de egyptiske dynastiene er et kjent tema. Men femti år er mye, selv med den store avstanden bakover i tid. Jeg selv har lite å stille opp med av historisk kunnskap, men jeg har bl.a. med interesse lest Immanuel Velikovsky – i sin tid Albert Einsteins medarbeider, og en uvanlig kunnskapsrik historieformidler som imidlertid serverer tidsskjemaer desidert forskjellige fra de vanlige. Som så mange andre som ser ting fra sitt eget vindu, ble Velikovsky en bestselger, samtidig som han ble mistrodd og fortidd av en rekke samtidige arkeologer og andre vitere.

Så der står vi, som regel, når utsiktsvinduene er mange og tilsvarende trange og støvete.

De detaljerte dateringene i Egypt-verket siterer fra den tyske granskeren Jürgen von Beckeraths bok ’Chronologie des pharaonischen Ägypten’. Som alle presiserende tidsskjema inviterer det til oppmerk-somhet, tross margnotatet om opptil femti års usikkerhet.

Det som spesielt fanget interessen min, var tidsangivelsen for Akhnaton, denne annerledes faraoen, som hadde utfordret hele det tradisjonelle og mektige presteskapet ved å avvise Thebens hovedgud Amon og lansere en radikalt ny religiøs retning. Denne nye retningen var imidlertid allerede initiert av hans far, Amenhotep III, som mot slutten av sin herskertid erklærte seg å være Solens representant, og han feiret det ved å bygge en ny hovedstad, et stykke sør for Memphis.

Sønnen, Amenhotep IV, førte tanken videre, og motstanden fra presteskapet i Theben ble snart giftig og truende. Amenhotep IV tok nå et nytt navn: Akhnaton (’til Solens – Atons – behag’), og også han tok til å bygge en helt ny hovedstad, Akhet-Aton. Dette skjedde på østsiden av Nilen – i strategisk avstand både til sentrene i Nedre Egypt og til Theben og andre religiøse sentra i Øvre Egypt.

(Helt i nærheten er det kjente funnstedet Tell al-Amarna, der en rekke rester etter kristent-gnostiske skrifter ble oppdaget, slik som ’Thomasevangeliet’ og det nå så omdiskuterte ’Judasevangeliet’.)

Få faraoer har vakt slik diskusjon i vår tid som nettopp Akhnaton. Først og fremst skyldes omtalen det radikale religiøse skiftet med det medfølgende hatet og opprøret fra presteskapet. Men også hans legninger (homofili?), nye idealer i kunstnerisk formspråk, og kontroversielle politiske prioriteringer er inkludert i sammenhengen – ting som den gang inviterte til forakt og motarbeid fra dem som visste sine posisjoner truet, og som krevde en mandig konge med solid forankring i tradisjonen og et intimt forhold til det rådende presteskapets strategier.

Det ser ut til at Akhnaton var en visjonær, følsom og filosofisk begavet hersker, som når det kom til stykket, kanskje ikke helt skjønte omfanget av alle valgene. Historien byr på flere slike eksempler. Her i Norden har så vel Harald Blåtann som Hellig Olav vist noe av det samme, om enn i annen skala og setting. Begge var pionerer som kristne herskere, og mange valg og handlinger kom til å bære preg av ny visjons umodne kraft.

Byggingen av den nye hovedstaden, Akhet-Aton, og den radikale markeringen av en ny æra, der en monoteistisk visjon med makt søkte å bringe et tradisjonelt polyteistisk ledermiljø til taushet, alt dette var en så uhyrlig provokasjon mot det bestående at organisert motstand og indre opprør bygde seg opp til en knusende motkraft. Vi aner et mer eller mindre direkte angrep på Akhet-Aton, og forsøk på å ta Akhnaton og hans nærmeste av dage.

Etter seksten eller sytten års regjering er Akhnaton forsvunnet. Sporløst, har det sett ut til – helt til ganske nylig, for nå mener ekspertene å ha identifisert mumiene til både Akhnaton og én eller to av hans nære familie. Men både hans varmt støttende mor, Teje, og hans førstehustru, dronning Nefertite, døde før ham. Ting kan tyde på at både Teje og Akhnaton kan ha blitt myrdet. Heller ikke hans nærmeste medarbeider, datteren Meritaton, opplevde nok noen verdig slutt på sin opphøyde tjeneste. Relieffene som hadde fremstilt Akhnaton og hans bragder, ble skånselsløst hugd vekk. Ennå kan vi se disse skamferte bildene – ellers fullstendige, men uten den forhatte kongen.

Immanuel Velikovsky mente å se en slående sammenheng mellom Akhnaton og den greske Ødipus (Oidipos), som drepte sin far og giftet seg med moren uten å ha innsett slektsforholdet. Akhnaton’s forsvinning tolket Velikovsky som en mulig flukt til Hellas – med en Ødipus-legende som resultat, en tragedie omtalt mange hundreår senere av diktere som Aiskylos og Sofokles, men naturlig nok, uten at egypter-kongen på noe vis er inkludert i bildet. Forbindelsen mellom Hellas og Egypt hadde imidlertid vart i minst et årtusen allerede, noe som kom til å speile seg i de greske navnene på faraoer som Khufu (gresk: Kheops) og Khafre (gresk: Khefren).

Parallellen mellom de like by-navnene – Theben i Boiotia i Hellas, og i Øvre Egypt – vitner da også om den sterke greske innflytelsen, ettersom Theben (Thebai) var den greske navneformen. (I det Gamle Testamentet heter byen No.)

Velikovskys konklusjoner synes imidlertid mer fantastiske enn troverdige. Ikke minst ved at graven nå ser ut til å være funnet: Akhnaton forsvant ikke i løse luften. Også andre kommentatorer har tegnet sine bilder. For det historiske faktum at Akhnatons så radikalt grep inn i Egypts gjeldende strukturer innbyr til å lese mangt mellom linjene. For eksempel når det gjelder kronologien.

Jeg merket meg Jürgen von Beckeraths kronologi, der Akhnatons regjeringstid er anført som -1351 – -1334. Det spesielle her er at den etterfølgende faraos regjering tok til allerede i året -1337, det vil si kanskje hele tre år før Akhnaton for alvor var ute av bildet. Denne kongen het Semenkhare og må ha vært én som presteskapet innsatte i ren protest mot Akhnaton. Dette forklarer overlappingen i tid og røper en periode med dyptgripende stridigheter på høyt plan.

Det neste å merke seg er Semenkhares korte regjeringstid. Den varte bare til et års tid etter Akhnaton’s forsvinning. Årstallet angis som -1333. Og den som da overtar, er unggutten Tutankhamon – en sønn av Akhnaton, men så ung at han blir regjert mer enn han selv regjerer. Og etter bare en ti års tid er også hans tid ute. Men i skarp motsetning til Akhnaton, hvis grav er fattigslig til faraograv å være, blir denne sønnen gitt et utstyr med på reisen inn i det hinsidige som savner sidestykke. Den overdådig utstyrte graven ble det mest storslagne funn i egyptisk arkeologis historie.

Hvorfor denne spesielle feiringen av nettopp ham? Var han en spesielt høyt elsket eller aktet farao? Sannsynligvis ikke. Utførte han spesielle heroiske bragder? Tvilsomt. Hvorfor da denne prakten?

En mulig forklaring ligger i et behov for igjen å gi kongemaktens verdighet fornyet honnør. Ting har skjedd som radikalt har undergravd visjonen av farao som guddommelig hersker, skinnende forbilde og ærefull regent, et lys for religionen, et verdig ideal æret av folk og presteskap. Hva kan ha skjedd? Og hvorfor opphørte Semenkhares kongsmakt så fort?

Det jeg antar – uten overhodet å være ekspert på området – er at et annet historisk kapittel legger seg helt inntil. To fortellinger blas sammen: historier med hver sin kildereferanse, og som ikke nevner hverandre ettersom motsetningsforholdet mellom dem – religiøst, etnisk og politisk – prinsipielt inviterte til taushet om motparten.

Denne andre faktoren er i så fall hebreerne. Med lederen Moses i spissen.

Det var 430 år siden stamfaren Jakob Israel var flyttet til Egypt. Han og familien var invitert av sønnen Josef, som fra å være tjener i en hoffmanns hus – og etterpå: tukthusfange – hadde avansert til å bli landets forsyningsminister og faraos høyre hånd. Det var takket være hans spesielle visjonære gave at han fikk en slik posisjon: Han hadde tydet kongens drøm og forutsagt en kommende tørketid på sju år, etter sju år med gode avlinger. Det viste seg at tydningen gikk i oppfyllelse, og hungers-nøden, som slik ble vel forberedt i Egypt ved fylte kornlager, kom til å herje i nabolandene. Dette endte med at farao på Josefs henstilling lot hans familie av kvegdrivere innvandre fra sitt sted i Negev og bosette seg i Goshen, øst i Nildeltaet.

Meningen var nok at oppholdet ikke skulle vare. Men hebreerne må ha gjort det godt der og etter hvert vunnet posisjoner som ikke uten videre passet inn i de senere faraoenes målsettinger. Den konge som hadde den lengste regjeringstiden i denne perioden, var Akhnatons forløper, Amenhotep III. Han holdt tronen i godt over 35 år og var dermed én som det mektige presteskapet uten særlig vanskelighet kunne tåle, iallfall helt til han – sannsynligvis ganske brått – satte sitt monoteistiske solkult-program ut i livet. Men da sønnen, Amenhotep IV (Akhnaton) viste seg enda mer radikal og i sine første fjorten regjeringsår ble en trussel mot prestemakten, slo motkreftene til for fullt.

Men bare ett års tid etter hans forsvinning forsvinner også etterfølgeren, Semenkhare.

Den tanke slår meg at også Semenkhare ble tatt av dage. Ikke av fiender eller presteskap, men av vann. At det var hans hær som druknet under forfølgelsen av Moses og hebreerne. Disse slapp ’tørrskodd’ over ’Sivsjøens’ tørrlagte bunn ved at vannmassene mirakuløst hadde trukket seg til side. Men faraos hær som kom etter for å avkjære dem, omkom i vannmassene som strømte tilbake.

Jeg verken kan eller skal gå inn på tolkninger omkring dette mirakelet. Men det er grunn til å anta at populærversjoner som ikke regner med mirakler som fakta, selv kan drukne i manglende innsikt. Det er stadig mangt som ikke kan beskrives eller forklares på naturvitenskapens premisser.

Fortellingen i 2.. Mosebok beskriver det hele ut fra hebreernes erfaringsvinkel – noe som i og for seg kan ha gitt krøniken en viss slagside. Når så egyptiske kronikører ser ut til å tie om denne skandalen, der ikke bare hærfolk, hester og vogner går tapt, men farao selv, da er det en viss grunn til å stille ett og annet spørsmål.

Ett av de få fakta vi har å holde oss til, er Semenkhares korte regjering.

Et lite hebreerbarn blir oppdaget av en prinsesse under hennes daglige tur til elven for å bade. Barnet er ifølge fortellingen lagt i en kurv tettet med bek, og denne blir satt ut på vannet akkurat idet prinsessen kommer med sitt følge. Moren har satset all sin oppfinnsomhet for å unngå at gutten skulle miste livet.

Broren Aron, som nok var hennes førstefødte, hadde sluppet unna påbudet om å drepe alle hebraiske førstefødte guttebarn – kanskje fordi de hadde lykkes i å holde ham skjult. Nå gjaldt det den neste; den lille var så avgjort i fare. Eller kanskje er hun farens nye kone, slik at Miriam og Aron ikke er hennes. I så fall er barnet denne unge morens førstefødte. Hennes fortvilelse over å måtte se sitt eneste barn dø mens mannens første barnekull får leve opp, er naturlig nok ikke til å holde ut.

Søsteren Miriam er med på eksperimentet, og nå er hun spent observatør i skjul av elvebreddens siv og busker. Prinsessen og hennes terner får øye på kurven; de hører barnegråt og skynder seg å berge kurven inn til bredden. Prinsessen skjønner umiddelbart at dette er ett av hebreerbarna som kongen hadde krevd avlivet. Hun blir slått av godvilje for den lille. Denne vakre gutten skal slippe å dø.

Nå dukker Miriam frem, tilbyr ammehjelp og henter moren. Og prinsessen lar ammen oppfostre barnet mot å skjenke ham til henne når han blir gammel nok til det. Hun gir barnet navnet Mosis, kanskje til minne om sin far, Tutmosis III, som hadde avgått ved døden da hun selv var bare barnet

en gang rundt -1425. Slik blir dette forunderlige funnet en trøst, midt i savnet av faren.

Årene går – og så en dag blir Mosis hentet til hoffet.

Den regjerende farao er mest trolig Amenhotep (Amenophis) II. Han hadde strammet inn livskårene til de etter hvert så innflytelsesrike hebreerne. Ikke bare skulle alle førstefødte blant guttebarna deres avlives, men stadig flere av mennene ble sendt i ulike typer tungt arbeid, i gruvene og ved den forserte byggingen av nye byanlegg. Det er trolig i denne kongens regjeringstid at Mosis kommer inn i hoffet – som prinsessens spesielle protegé. Moses er lenge blitt forberedt til dette; men den nye situasjonen som er både ærefull og spennende, blir også problematisk. Tisking og mobbing, nysgjerrighet og misunnelse hører med. Mosis er ikke bare prinsessens yndling; både Amenhotep II og den neste faraoen, Tutmosis IV, som kan ha tatt over idet Mosis er godt ute i tenårene, holder denne unge hebreeren under våken oppsikt.

Men den neste som står for tur til å bli farao er Amenhotep III, og denne har fått en sønn som Mosis snart kommer godt ut av det med. Den tenkende, visjonære, drømmende hebreeren er annerledes enn de andre i hoffmiljøet, og kongen og prinsessen lar ham bli guttens voksne kamerat. De leker, går turer sammen, trener opp fysiske ferdigheter og finner på spennende ting. Ikke sjelden lytter gutten til de forunderlige fortellingene Mosis varter opp med – annerledes fortellinger, historier og fabler som tenner fantasien. Noen ganger handler det om ’den éne guden’ – som faktisk har latt seg erfare, og på mange forunderlige måter. Det er ikke vanskelig å forestille seg at denne sære kontakten preger seg inn den unge kongssønnen – for livet.

Vi kan derfor tenke oss at guttens far får en egen godvilje for Mosis, til tross for den gjengse holdningen overfor hebreerfolket. Kanskje innvier han Mosis i tankene sine – tanker som spredte samtaler med Mosis har sådd i ham: innsikten om den Éne Gud. Mosis, som tross det spente forholdet til hans eget folk har funnet seg til rette i hoffets rammer, har visst å gjøre sine forfedres gudserfaring tilgjengelig og attraktiv for en egyptisk kronprins. Det virker i høy grad mulig at det kan ha foregått slik …

For egypteren ligger de urgamle egyptiske forestillingene i bunnen. Solen, som den Éne Gud’s unike avbilde, blir likevel mer og mer et ledende tankemotiv hos så vel kronprinsen som den lille sønnen – et motiv som radikalt men trinnvis former nye forestillinger om en konges embete, kall og roller. Mer enn én gang har kronprinsen sett seg arg på presteskapets snedige taktikker og vilje til makt; han har tenkt sitt, og nå får tankene ny og radikal næring.

Bit for bit modnes idéen om et annet system, andre betoninger i religionen, en radikal fornyelse innen de tradisjonelle mønstrene. Han ser muligheten for en total endring. Og som ledd i dette: ved

å bygge en ny hovedstad.

Men med ett skjer noe som helt snur om på hans sympati for den unge hebreeren, som istedenfor å dele skjebne med hebreere flest, har fått ete ved hans bord og nyte hans gunst.

Mosis blir nemlig én dag vitne til at en egyptisk soldat slår løs på en hebreer, kanskje fordi denne ikke jobber hardt nok. Mosis blir rasende; han dreper egypteren. Straks slås han med redsel for konsekvensene; han begraver den døde og prøver å skjule sporene. Slaven han hadde ment å komme til unnsetning, kan imidlertid ikke tie med hva som har skjedd, og ryktet kommer snart kongen for øre. Uten nøling befaler Tutmosis IV at Mosis skal late livet.

Over natten er den dyrebare vennen og rådgiveren borte. Gutten, som spør etter sin venn, får vite at Mosis har begått noe fryktelig, og at hans farfaren nå må ta livet hans. Den lille prinsen aner at han aldri mer vil få se og snakke med sin venn. Han får det bare ikke til å stemme – at Mosis har gjort noe så galt. Men nå er han sporløst forsvunnet. Han må være på rømmen. Gutten som alltid har vært så glad i Mosis, kan ikke la være å savne ham; du verden hvor han savner ham! Men hva kan han gjøre? Ingenting. Han kan bare i sitt stille sinn håpe på at Mosis vil klare å komme seg unna. Det må han bare!

Mosis er på flukt. Hans tilknytning til hoff og elite – og hans tid som adoptert egypter – er definitivt over. Han holder seg skjult, kommer seg østover. Til sist ender han opp i en ødslig villmark mellom nakne og bratte fjell. Men buskapen som beiter de skrinne markene gir ham en idé, og presten som viser seg å eie dyrene, lar ham få prøve seg som gjeter. Han blir snart en nær venn av huset, og etter en tid får han gifte seg med prestens datter. År følger år, og avstanden til minnene så vel som truslene har etter hvert sluppet taket. Han er blitt far og forsørger. Først kom ett barn, så ett til. Mosis’ fremtid ser ut til å være bestemt.

Det er da at kallet kommer.

En dag under gjetingen blir han vár en tornebusk som ser ut til å være i brann; det flammer og knitrer, men busken forblir like hel og frisk. Og nå hører han Stemmen. Den kommer rett ut av flammene. Den henvender seg til ham. Den har et budskap til ham – befaler ham å vende tilbake til Egypt. Hvorfor? For å utfri hebreerne som nå treller under en ny, hard konge. Det er ingen ting å være redd for, sier Stemmen, for de som engang stod ham etter livet, er nå døde.

Synet og Stemmen er i seg selv et sjokk. Samtidig raser gamle minner og nye tanker gjennom hodet hans. Amenhotep III er altså død. Hvem er konge nå, tro? Det må være gutten – Amenhotep IV. Tanken er grotesk. Det er ikke mulig! Det kan ikke være mulig at hans lyttende og lærenemme lekevenn fra den gang er blitt slik en hard konge! Eller er det han, Mosis, som med sin ugjerning har forårsaket det hele og snudd hele kongehuset – også den nye kongen – desto mer mot hebreerne? Og dét så ettertrykkelig at de må bli reddet ut av landet før det vil komme til å gå helt galt?

Mosis vet ikke hva han skal si. Han skylder på at han ikke er særlig talefør, iallfall etter alle disse årene i utmarken blant sauer og geiter. Da sier Stemmen at han skal oppsøke den eldre broren, Aron, for denne er allerede utpekt til å følge ham og hjelpe ham med argumenteringen.

Nye følelser og tanker tar fatt i ham. Han kan ikke og vil ikke; samtidig vet han at han er blitt utpekt. Uten flere motforslag på lager vet han at han må akseptere. Han vet enda mer: at et uhyre viktig blad i hans livs bok nå blir vendt – akkurat her og nå.

At etter dette vil alt være svært så annerledes.

Men kongen som én dag gir ham og Aron audiens, er så avgjort ikke Amenhotep IV. Det var da en lettelse! Og med ett er Mosis talefør. Brødrene legger frem sitt program: de skal føre hebreerne til landet som forfedrene deres dro ut fra for fire hundre og tretti år siden.

Farao bryter ut i latter; hva er det disse halvoldingene tror de kan få til! Hvor gamle er dere? Snart åttifire, og snart åtti …

Men hva har dét med saken å gjøre? Det er ikke deres idé – de er i oppdrag. Fra Israels Gud, den Éne, Han Som Er …

Da ler kongen igjen, og alle rundt tronen hans trekker på smilebåndet.

Denne nye kongen er trolig Semenkhare – en farao innsatt av presteskapet som motkonge mot den forhatte kjetterkongen med de sinnssyke religiøse idéene – Akhnaton. Som fra sin nye hovedstad på Nilens østbredd, Akhet-Aton, ennå prøver å vinne trofaste medarbeidere, medtroende, menn og kvinner med innsikt som innser og vil kjempe for Visjonen.

Men Semenkhare er den som har prestene med seg, og under ham får hetsen mot hebreerne ny kraft. Og nå, som Akhnaton har tappet statskassen for å få bygd denne nye hovedstaden, er hebreerne desto viktigere – som arbeidskraft i gruve, på byggeplasser, i gravingen av nye kanaler. Riktignok får de mest betydningsfulle av dem beholde noen av sine privilegier; de er uunnværlige både som økonomer og handelsmenn, kunsthåndverkere og rådgivere. Men resten: de skal fordundre meg arbeide! Kvinnene óg – til de stuper, om nødvendig.

Mosis aner fare. Semenkhare er ikke Akhnatons venn. Tvert imot. Spontant skjønner Mosis at denne Akhnaton er identisk med Amenhotep IV. Kongen der sør er hans kjære venn – den han lekte med og underviste, den fantasifulle gutten som hadde så åpent et sinn og oppfattet ting så fort. Mosis hører rykter om at også faren, Amenhotep III, hadde utviklet visse nye tanker, men etter hvert blitt mer og mer stivbent og hadde endt opp med å la seg selv tilbe … som Solens avbilde. Og på de fordømte hebreerne la han stadig nye byrder. Men én dag var også hans tid ute.

Automatisk stod sønnens, Amenhopet IV’s, ideer for tur til å settes ut i livet. Mosis kan ikke unngå et brennende ønske om å få se ham igjen, høre ham fortelle, dele minnene om hva de engang hadde sammen, kanskje gi ham ett og annet råd, om nødvendig. Mosis aner at dét denne radikaleren har fått i stand, har han selv – Mosis – vært med på å vekke til live. Og gutten har maktet å gå sin egen vei. Han er ikke som faren. Han svarer ikke til det utvendige politiske og religiøse maktidealet. Mosis aner at dette sikkert kan gjort ham usikker og tvilrådig til tider, men at det like fullt har ansporet ham. Han må så avgjort ha satt seg fore å være Vei og Lys for det nye Egypt. Og hetsen mot hebreerne vil han ikke uten videre være med på …

Men nå stormer det mot Akhnaton.

Stemmen sa ikke at det var Akhnaton Mosis skulle oppsøke. Men regenten i Nedre Egypt, han som også synes å ha støtte fra Øvrelandet. Akhnaton er ved å miste taket på situasjonen. Og nå er Mosis og broren i tjeneste for Stemmen. Som har ført dem til Semenkhare.

Og så, midt under alt som nå skjer, kommer nyheten – om Akhet-Aton’s fall. Om åpent opprør. At Akhnaton er blitt styrtet. Hva har skjedd? Har han rømt? Har han unnsluppet? Eller har de drept ham? Mosis prøver forsiktig å spørre seg frem, trenger å vite. Han innser at denne lunefulle og steinharde Semenkhare har vært en brikke i spillet mot Akhnaton – en brikke for presteskapet som har latt ham få kongsrollen allerede mens Akhnaton holdt skansen i den nye hovedstaden.

Er alt tapt? Semekhare er vrang og spotsk og lunefull. Hans kyniske argumenter er alt de oppnår. Av og til vinglende – gir et Ja og et Nei om hverandre. Til slutt blir det Nei på Nei. Bare så dere vet det: Hebreerne, de blir hos meg, de. Jeg, Farao, slipper dem så visst ikke fri. Eller har dere kanskje enda noen argumenter på lager?

Ikke argumenter. Men plagene som én etter én herjer Nildalen, blir mer og mer grusomme. Farao aner magi og krefter som hane egne magikere ikke vet å motvirke. Av stadig flere blir han anbefalt å gå med på Mosis’ krav. Så en dag gir han etter. Javel, så dra da! Bare dra! Ut i ørkenen med dere! Måtte det gå oss alle vel …

Ikke desto mindre setter han etter dem med soldater, hester og vogner. Hvorfor skulle han gi etter for disse gamle tullingene! Med ett er han i hælene på en enorm folkemasse. Så mange? Synet egger ham opp og han skynder på. Da ser han diket der vannet har delt seg, ser mengden som presser på over mot den andre siden. Han driver folkene sine frem: Etter dem! Stans rømlingene! Slå dem!

Tidsrommet mellom funnet av barnet i kurven og Semenkhares bortgang er stort. Exodus-krøniken kaller ham Moses – og sier at han var åtti år gammel da han gikk over sivsjø-bunnen med et stort antall hebreere i sitt følge. ’600 000 menn foruten kvinner og barn’ tilsier en flokk på minst halvannen million.

Tegnet som følger Moses er å bli reddet fra vannets trusler. Åtti år etter at prinsessen reddet ham, skjer noe nesten tilsvarende. Her ute ved sivsumpene. Krokodillene i Nilen er byttet ut med en fremstormende egypterhær.

Stemmer årstallet med Semenkhares død(?), kan Moses ha vært født omkring -1413. Og idet han dør på Neboberget etter folkets førtiårige ørkenvandring, har vi nådd frem til ca. året -1293. Disse tidspunktene kan passe med dét som videre skjedde i hebreerhistorien: Josvas gjenerobring, Samuels tid som nasjonal dommer, Davids tid som konge i Hebron og Jerusalem, og Salomos storhetstid i Jerusalem med byggingen av tempelet. Dette siste skjedde omkring året -950.

Året kan godt være -1332 – året med det spesielle tallbildet som langt senere (ifølge vår kalender) skulle bli identifisert som et spesielt guds-år. Men også fordi 1332 er 12 x 111. Møtet mellom Énheten og mangfoldet speiler seg i sammenstillingen av 1 og 2. Det trefoldige gudstallet ’1’ understreker signalet. Tallet 1332 har egenskaper som etter hvert vil få mange og ulike ekko i historien.

I så fall er dette tallet profetisk – men om ting som er og forblir ukjent for Moses. Han er en nøkkel til det, er selv midt inne i fenomenet – ikke én som ser alt med ettertidens overblikk. Men stemmer dette tidspunktet, så gir det erfaringene ved Sinaifjellet en ekstra ettertids-aura.

Men hva er tid? Hva er tall? Hvilke lignelser ligger det i tallenes ladde sfære?

Bibel-krøniken nevner ikke noe om dette. Den nevner jo heller ikke pyramider, egyptiske templer, sfinkser og obelisker, religiøse eller andre forhold som ville misfarge en ren hebraisk beskrivelse. At Moses’ år sammen med faraosønnen ikke blir nevnt, kan dessuten ha sine egne årsaker.

Poenget med denne fremstillingen begynner å bli tydelig. Det er det tilsynelatende – og sannsynlige – sammenfallet mellom fortellingens to sider, også når det gjelder tidsfaktoren. Andre påvisninger, som det nok ennå gjenstår å gjøre, kan godt tenkes å støtte idéen.

Nylige funn på sjøbunnen ute ved sørspissen av Sinaihalvøya er forsøkt sett som tegn på at det var her Moses kom seg over Rødehavet. Men dette stemmer på ingen måte med den detaljerte krøniken, og heller ikke med det faktum at de aller fleste av hebreerne hadde holdt til ute på delta-sletten.

Var det i stedet Akhnaton, hans familie og de trofaste støttespillerne som hadde forsøkt denne fluktveien – her hvor avstanden over til den andre siden var på det korteste? Å prøve på å nå helt til sivsjø-området ville være et for stort vågestykke. Var de blitt innhentet og tilintetgjort? Er det Akhnatons siste forsøk på å overleve som nå er funnet på bunnen av Bab-el-Mandeb?

Noe som setter fokus på en slik mulighet er Zahi Hawass’ og hans medarbeideres nylige funn av en hittil ukjent grav i Kongenes Dal. Letingen etter Akhnatons grav har lenge vært på ønskelisten. Nå er det kanskje nettopp dette som har skjedd. Graven er heller fattigslig til faraograv å være. Men hodeformene synes å stemme med de relieffene og skulpturene som fikk overleve. Dessuten bærer minst to av dem merker etter slag og knusing – noen kanskje påført dem mens de ennå levde; andre etter at de var døde. Signaler om forakt og hat. De er blitt plassert der i kraft av sine kongelige roller, ikke av kjærlighet.

Sett fra egyptisk side hadde en serie smertelige katastrofer rammet landet. Først dette med Akhnaton, som tross alle store løfter og gode utsikter hadde endt med prestesoldatenes opprør, kongens hemmelige forsvinning, og en fersk men forlatt hovedstad, nå allerede i ruiner. Og midt i det hele kom plagene og epidemiene under Moses’ forhandlinger med Semenkhare. Kongen hadde problemer på minst to kanter. Han ble automatisk besatt av tanken på at ting raknet rundt ham.

Den neste katastrofen var så Semenkhares siste fatale feil: å spolere sin ære og sitt rykte ved å omkomme sammen med en stor del av hærstyrkene i sumpsjøene mellom Middelhavet og Rødehavet. Også store mengder av de beste hestene, vognene, våpen og annet utstyr gikk tapt.

Den som fulgte etter Semenkhare var Tutankhamon, en gutt på snaue ti år, gjort til konge i all hast. kanskje var han sønn av Akhnaton. I alle fall var hans unge alder presteskapets store mulighet til å reparere på skadene – så langt det lot seg gjøre. Hva som gjorde at han døde etter bare et tiårs regjering, er kanskje også uklart. Ikke desto mindre ble hans gravferd gjort til en hendelse uten sidestykke.

Dette skjedde, ikke på grunn av den unge faraoens popularitet, heltemot eller visdom, men mest sannsynlig for å dempe bildet av de katastrofale perspektivene etter Akhnatons og Semenkhares regjeringer. Det trengtes et krafttak av helt spesielle dimensjoner for igjen å la faraos verdighet få glans. Ikke minst ville presteskapets status tjene på det, men også kongehuset og kreftene som holdt det Nye Riket sammen, innad og utad.

Egyptiske krøniker tier om dét som hebreernes nedtegnelser legger frem i detalj. Og omvendt. De to sidene er aldri blitt én fortelling.

Men kanskje er det nettopp dét de er: én fortelling.

Her, der denne hæren omkom, skulle Seti I og hans sønn Ramses II en del tiår senere ta opp igjen byggingen av kanalen mellom de to havene … den som imidlertid først på 1800-tallet ble en varig realitet under den franske ingeniøren Ferdinand de Lesseps: Suezkanalen.

Enn om Setis og Ramses’ formål ikke bare kan ha vært diktert av ideen om den forbindende vannveien, men også av et ønske om å pløye frem tapte spor? Var det ikke grunn til å vinne tilbake noe av de tapte rikdommene – og samtidig få skjult de skammelige vitneprovene som måtte finnes der på bunnen? Men også dette tier de egyptiske krønikene om.

Trondheim

november 2009

Bodvar Schjelderup

Illustrasjonen : en diagrafisk illustrasjon av den mulige kronologien.