(Artikkel skrevet i tilnytning til avisdiskusjonen omkring prinsesse Märtha Louises ’Engleskole’)

Det blir lett kollisjon der en diskuterer ut fra ulike referanser. Som om ’engler’ og ’engler’ skulle bety ett og det samme. Det gjør de ikke. Det ene og samme ordet skyldes språklig og kunnskapsmessig fattigdom – og en tradisjon for å begrense og doktrinere mer enn å åpne opp og erfare.
Det har vært mange slags reaksjoner. (Ifølge Dagbladet foreslo Jan Guillou – som jo etter hvert har satt seg fore å være kvalitetsdomstol for andre – at prinsesse Märtha burde oppsøke lege. Jan Guillous egen lege er trolig like uvitende som sin forståseg-pående klient.)
Denne gangen ber jeg om å få være svært personlig. Unnskyld hvis det virker upassende. Men jeg har sett meg lei på avis- og tv-innlegg med meningshavere uten referanse til egen erfaring. Jeg våger å komme med tre eksempler – for meg representerer de et minimum for at bildet skal bli allsidig nok.

Jeg hadde passert 40 da jeg en kveld ved arbeidsbordet hørte disse ordene uttalt med klar stemme: ”Den engel som står alene, uten ordfølge, er for den som ikke trenger ordfølge.”
Det tok tid før jeg helt ut oppfattet hva utsagnet innebar. Jeg bare visste at det var en melding som krevde å bli oppfattet, og at den var til meg. Da jeg etter hvert ble kjent med tallenes tidløse tale, skjønte jeg at ordene, som slett ikke er tidløse og dermed ikke fullt ut vet å formidle tidløse meldinger, ofte trenger mer varige korrektiv for å sikre troverdigheten.
Dette har jeg gått nærmere inn på i flere av bøkene mine.

Noen år senere ble jeg en grytidlig morgen vekket av brannsirener. Jeg bare måtte opp og ut. Det var sterk vind og skyfri himmel. Jeg ble først stående og se over mot brannstedet, der tre brygger var antent. Brannvesenet så ut til å slite med kontrollen, og gnister føk tvers over Nidelva og antente et kirketårn på motsatt side. Jeg lurte på hva jeg hadde der å gjøre. Så skjønte jeg det: jeg skulle be.
En enkel bønn formet seg, tre konkrete setninger. Etter tjue minutter så jeg en liten sky på den blå himmelen, og en tydelig stråle av regn strømte rett ned mot brannstedet. Etter nye tjue minutter var himmelen svart av skyer, og jeg har sjelden opplevd slik nedbør her i byen.
At dette ikke var ’regnmakeri’, men en bønn gitt meg for å lære noe viktig og samtidig fylle en oppgave, dét var jeg uten videre klar over.

Så skulle jeg sammen med en gruppe arkitektstudenter bygge ’et sted for stillhet’ i en skog nord for Stiklestad. Da vi var kommet i gang, ble jeg snart klar over at bråk og tråkking var noe som freden denne skogen ikke helt var glad for. Jeg har ikke den evnen at jeg ser ’småfolket’, men jeg hadde erfart dem der jeg selv bodde, for der var lufta og gresset og trærne blanke av en egen sitrende glede. Denne merket jeg nå tydelig der inne i skogen, men studentene brydde seg ikke om det da jeg nevnte det.
Dermed konsulterte jeg en vel kjent og høyt respektert kvinne i Trondheim som selv ser og hører. Hun ba meg bare be ’dem’ holde seg borte en stund og komme tilbake når vi var ferdige. Da jeg kom tilbake til tomta, var lufta og skogen og lyngen allerede død og matt. Jeg ble trist, men glad for kursets skyld.
Om høsten kom noen av oss tilbake for å fullføre noe uferdig. Da skinte skogen. Gleden var så avgjort til å føle. Og slik har det vært alltid siden, også i nye perioder med vekslende studentgrupper.
Som mange vet er dette siste fenomenet velkjent på Island. Hafnafjörður kommune har i en årrekke utgitt en brosjyre over ’småfolkets’ tilholdssteder – steder der vei- og byggearbeid holdes unna. For riksveianlegg er slike hensyn gjort gjeldende flere steder.

Norge er et u-land hva innsikt om det usynlige angår. Og det virker som om mange synes det er helt greit slik. Vi har jo lært ting via kirke og Bibel som vi likevel ikke bryr oss med, ettersom vi ikke tillater oss å bry oss. En stor del av folket er sikkert på linje med vår dronning som ’tilhører kirken’ men ikke tror på engler.
Men så vel dyr som småbarn ser og hører ting som unnslipper voksne flest. Og et ekko av Jesu ord om nettopp småbarna hører kanskje med – mer enn vi er villige til å tro: ”Hindre dem ikke, for Gudsriket tilhører nettopp slike!”
Gudsrikets grenser blir til en hver tid definert av et kirkevesen som for kort tid siden fornektet at Jorda var en klode i rommet, i kvass strid mot naturvitenskapen. Nå synes de to, kirkevesenet og naturvitenskapen, å danne felles front mot slikt som ’ikke har ordfølge’.

Jeg tror ett av stegene til en større åpenhet – både i debatt og oppmerksomhet – er å innse at begrepet ’engler’ er over- og feilbelastet.
Mange av ordene o språket har flersidig mening – slik som ’hus’ (kongehus, hundehus, kjernehus…), ’sete’ (bispesete, baksete, setefødsel…), eller ’tak’ (hustak, lønnstak, skippertak…). Bare et lite tilleggsord, og vi skjelner uten at det provoserer!
I flere eksempler på engleåpenbaringer har himmelenglene uttalt at vi ikke skal henvende oss til dem. Det de utfører, utfører de utelukkende på ordre fra Skaperen. Alene dette sier noe om ulikheten. Ingen engleskole når dit inn. Og med penger som målenhet blir det i alle fall skivebom. Like fullt burde ikke ulike anvendelser av begrepet ’engel’ bli gjenstand for konfesjonskrig.
Uenighetene gjelder imidlertid ikke bare språklig fattigdom. Manglende indre erfaring er oftest en alvorligere hindring.

Et eksempel på dette tror jeg er relevant: Det gjelder de såkalte ’kornsirklene’.
De ’ekte’ korntegnene er et mysterium som lenge har vekket hete diskusjoner, med positiv entusiasme så vel som blank avvising som resultat. Går vi nærmere inn på fenomenet, oppdager vi noe høyst interessant. Det gjelder en viss forskjell i målestokk : det fysiske i helheten, og det kjemiske i detaljene.
Den energi eller vilje som former de store og ofte vanvittig vakre symbolene i åkeren, har en annen karakter og et annet språk enn den energi eller vilje som kommuniserer med hvert enkelt strå så det bøyer seg slik at det i minste detalj tjener helheten.
Disse to aktive partene representerer definitivt ulike dimensjoner. Men de samvirker : det er et intimt samspill mellom det som skjer i den store og den lille dimensjonen. I løpet av sekunder kan enorme men presise roser ha tegnet seg i åkeren; de største av disse har plass til mange nidarosdomer. Samtidig er stråene, som på ordre, blitt bøyd uten å knekke : leddet har bøyd seg i den vinkel og retning som mønsteret tilsider – og alt dette har skjedd uten at vekstevnen er blitt skadet!
Disse ekte ’engletegnene’ er så unike at de krever mer seriøs spalteplass enn de får. Slett ikke alt som ter seg på denne måten er himmelmeldinger – ekte ’englenedslag’. I tillegg har noen vist seg laget av folk med ’englespråk’ som freidig hobby. Men de ’ekte’ er ofte kjennetegnet av sirkler, symmetrier og geometriske rytmer, der selv de største formene kan opptre med en nesten skremmende presisjon.

Denne tiden er en terskeltid. Det er tid for å lytte på de frekvensene som nå gis oss. Der troen ser, befris den for angsten. Angsten ser ikke. Båsene hjelper nok angsten å overleve. Men de stenger for synet.

August 2007
Bodvar Schjelderup