Fiskeren drar ut med sitt garn. Han setter det der han håper fangsten kan komme, og så må han bare vente. Det hender han er heldig. Det hender han får svarte garn. Det hender at strømmen har tatt dem. Så må han dra og lete. Finner han dem, må han kanskje bøte dem; finner han dem ikke, må han ta fatt med nye. Så er det å prøve lykken igjen.
Pottemakeren tar et stykke leire, veier klumpen i hånden, legger til litt eller tar bort litt, veier igjen – og begynner å bearbeide den. Litt etter litt kommer formen frem – alt etter måten han arbeider på. Allting tar tid, men tiden er hans mulighet. Hele tiden blir noe til. Formen trer frem, bildet dannes, og så er øyeblikket der da noe er blitt til. – Nåja, det hender at ting ikke stemmer helt, at han må begynne forfra, at karet sprekker i ovnen. Men alltid henter han noe frem igjen – noe som er, og som aldri før har vært.
Dykker vel fiskeren ned og henter fisken inn i nettet? Sitter han i båten og kalkulerer hvor mye han skal fange der og da? Eller setter pottemakeren seg og venter på at leiren skal bli en krukke eller urne?
Disse to verdener er så ulike. Som ild og vann.

To hjorder skulle han føre frem. For én dag skal det være én hjord og én hyrde.
De to hjordene tilhører to ulike verdener. De kan ikke hverandres språk, enda de to verdener bor i hver og en av oss. De kan ikke godta eller begripe hverandre. Enda vi er begge.
For fiskerne er pottemakerne et mystisk folkeferd, magikere som tryller ting ut av ingenting og får døde tause masser til å bli kar for mat og varer, brød og fisk, vann og mel og olje.
Og for pottemakerne er fiskerne noen merkelige jobbere som løper hit og dit, frakter og reparerer og skubber og speider, svevende mellom tilfeldighet og lykke, avhengige av tidens rytmer og naturens luner.
Pottemakeren har alltid sin leire mellom fingrene; selv i søvne er den med ham. Og når han løfter hodet for å rette nakken, fortsetter fingrene å være øynene hans.
Fiskeren vogger på vannflatens speil. Alt han ser, er over denne flaten. Alt han håper på, er under den.
De er så forskjellige, disse to rikene. Og likevel – vi har del i begge.

Pottemakerens terreng er innsiktens – om stoffet, elementene, tilblivelsens metamor-foser. Denne innsikten er hans verktøy, en vei han stadig vandrer videre på, mot høyere mesterskap og evne. Leiren er hans speil, og krukken hans eget bilde. Så langt hans evne når, følger han sitt verk. Så skiller de lag – og han tar fatt på nytt.
Fiskeren ser mot himmelbrynet, vokter på været. Han inspiserer vindens tegninger oppe på himmelen og nede på vannet. Skal han prøve en dyst til? Det er hundretusener der nede … måtte han få godt fangst i dag! Men kanskje er de på annet hold nå; det er ofte så umulig å vite.
Pottemakerens terreng er farlig for fiskeren, et minefelt for den som uvarlig tråkker i det, en ur og en ørken for den som speider inn i det fra avstand. Det er på én gang dødt og levende, på én gang ladet og tomt.
Bare den som har hånd og øye for pottemakerens virke har noe der å gjøre. Er en først kommet dit og er begynt på veien, kan det være så som så å finne vei tilbake; en vil alltid siden føle seg hjemløs. Tilblivelsens innsikt har en helt annen retning enn fangstens. For fiskeren er denne innsikten som et overlyds-vakuum – en tilstand mellom tomhet, lys og bespottelse. Likevel er det ro og orden, høytid og trygghet der. Fiskeren tar av seg luen og venter ved døren til pottemakeren løfter blikket.
Fiskerens terreng er farlig for pottemakeren – en ren og skjær umulighet. Alene dét å håndtere levende skapninger som spreller mellom hendene, fyller ham med panikk. Samtidig smiler han overbærende. Denne umiddelbare åpenheten, uten annen mystikk enn lunenes, forekommer ham så forunderlig barnslig. Og alt dette uberegnelige er da ikke til å holde ut! Men likevel – ingen er slik til å stole på som nettopp fiskeren.
Hvor forskjellige er ikke disse to!

Hva er du? Vel, du er begge, for begge bor i deg. Kanskje vet du ikke helt hva du er – men i så fall er du nok mer fisker enn pottemaker. Trolig. Vanskelig å si.
Gjeterne som kom inn fra natten, var noen. Noen gjetere som voktet noen sauer. De var som fiskerne som venter på fangsten. Fiskere som fanger noen fisk.
De vise menn var også noen. Men de brakte tre gaver med seg, og legendene forteller at også de selv var tre i tallet. De, og tallet, har noe av pottemakerens bestemte samling ved seg – et må og et vet og et vil som ikke gjelder for fiskeren. Også fiskeren har et må og vet og vil, men i et annet gyldighetsrom, et plasma av variable betingelser.
Du kan bare leve i ett av disse landskapene. Selv om begge er i deg. Jeg mener: bar ett av dem kan bli ditt egentlige tilhold, din eksistensielle referanse.
Bare Han var til stede i begge. Han er klippen med de to sidene. Bare Han kan si: ”Der jeg går, kan dere ikke komme.” Og likevel sier Han ”Kom og se!” For Han er stammen der fisker og pottemaker er greiner. De vokser bare i hver sin retning, suger hvert sitt av stammen.
Bare i Ham kan fisker og pottemaker vite seg trygge på hverandre og finne et slags sam-funn. Ikke slik at de kan gjøre hverandres gjerninger. Men de kan ane og vite den felles tilhørigheten.
Likevel: fiskerne ser i Ham sin mesterfisker, sin lærer, den som vet å tvinge vind og sjø, den som ser det nedre i det øvre og det øvre i det nedre. Og i Ham ser pottemakerne sin mester, den store innviede formgiver, den som molekyler og masser, gods og egenskaper er lydige mot, den som hvert vellykket kar strekker seg mot å tjene.
Han er stammen for begge.

De fornektende pottemakerne vil søke å lage et helvete for enhver fisker. For de skjønner seg ikke på fisk og sjø og vær – og betakker seg for å gjøre det. Og de fornektende fiskerne vil gå løs på alle pottemakere og prøve å utrydde dem. Begge vil forsøke å tilintetgjøre hverandre. Men øynene vet ikke å skjelne. Alt de prøver, fra begge kanter, rammer de like mye seg selv.
Begge bor i deg. Og dét vet Han som kom – pottemakernes mester og fiskernes. For Han er begge. Likevel er Han én. Hans stemme taler begges språk men sier det samme. Og begge, både fisker og pottemaker, finner gjenkjennelse i Hans røst. De innser at Han er deres rette tilhørighet. Og i nære varme øyeblikk av lyttende stillhet vet de at deres egen mester også er de andres mester. Slike øyeblikk er dyrebare, de renser.
Å vende seg om fra fornektelsen er en uendelig lettelse. Det som var kaos, blir orden; det som var oppstykket, blir helt. En sugende forventning og glede tar plass. Men bildene er ikke uten videre klare. Fiskeren ser fremdeles fiskermesteren, og pottemakeren pottemakermesteren, i Ham. Og slik må det nok være – til den dagen da foréningens grunn er ferdig.
Du og jeg er skapt slik. Verden er skapt slik – kanskje for å frembringe et fullgodt materiale, nettopp for foréningen. Bare i Ham kan den skje. For Han er den.
Å tjene foréningen ved å søke Ham! Arbeid for énhet uten Ham er å gå i veien for Hans arbeid. I Ham trenger vi ikke streve noen énhet frem, for vi er trådt inn i den. Han arbeider, énheten emnes, og det gjør vi også.

Han er den usynlige toppsteinen, terskelen som åpner vei videre, kjeglen som foréner ut og opp. Han måtte gå pottemakerens vei med fiskerens lover og mål for øye, og fiskerens vei, med pottemakerens. Når Han kommer, er det for å føye begynnelsen og enden sammen – og foréne de adskilte. Først da vil fisker og pottemaker se hverandre i øynene – og, i dyp undring, se inn i sitt eget speilbilde.
Dette er en uhørt, ubeskrivelig begivenhet. Noe så vanvittig som å ha fornektet …
Ord kan ikke bli annet enn støvgrann. De må sopes bort med det samme. De ble til av en slags nødvendighet. De sprang frem for å tegne bildet – kanskje til og med for å tjene foréningen, via bildet. Men så snart de har gjort sitt, må de feies bort. Da er de bare dødt stoff som ikke tjener til noe som helst. Å samle på dem, hvor gode de enn var i dét øyeblikket da de var gode, er å arkivere støv. Det ender, før eller siden, med pustebesvær.
Slik er det med alle ting som ble oss til hjelp underveis. Tempel og alter, formel og bilde … straks de har gjort sitt, er de anakronismer. I neste øyeblikk – eller etter noen få tusenår. Gyldighetstiden avhenger av oppdrag og form. De er blitt støv og duger ikke til annet enn å bli sopt vekk. De er i veien for det neste Han vil si. For om Han alltid sier det samme, sier Han det aldri på den helt samme måten.
Selv de tilsynelatende varige og slitesterke redskapene blir foreldet. Å holde på dem er å mumle avlagte mantraer. Det er som den misforståtte antikvarisk henfallenhet å nistirre ned i kjølvannsstripen istedenfor å holde øyet i fartsretningen.
Han taler – ennå. Og enda en gang med friske nye ord. Men de to språkene ligner hverandre mer og mer; bildene legger seg innpå hverandre, blir mer og mer ett. Og stadig blir lyttende sinn stumme av undring.
Men i dette øyeblikk av kryssende lys er det desto mer nødvendig å være utholdende, å forbli på sin plass. Fiskeren samle seg om sikten og kursen og fangsten. Pottemakeren forme sine kar med skjerpet syn og evne. Dette er nødvendig av hensyn til konsistensen her ved denne terskelen. Hvis ikke vil pottemakeren selv kunne bli knust. Fiskeren kan selv bli vaset inn i garnene sine. Og flammen i lamper som ennå har ild, kan bli kvalt.
Men pottemaker-og-fiskermesterens verk vil bli mer og mer gjennomtrengende, tydelig, opplysende. Og fjellet vil åpne seg – og tale.

Bodvar Schjelderup
1987